Det aller inderligste  Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.  Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.  Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.  Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.  Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.  Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Det aller inderligste

Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.

Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.

Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.

Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.

Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.

Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Erfaring: Sakprosaskolen

Høsten 2010 og våren 2011 gikk jeg på Sakprosaskolen til Universitetsforlaget og Aschehoug Forlag. Forfatter Ivo de Figueiredo var «rektor og vaktmester», som han kalte seg. Han lærte oss teknikker for å skrive og viste oss at sakprosaforfattere og skjønnlitterære forfattere har en felles litterær verktøykasse til bruk i skrivingen. Vi gjorde blant annet friskriftøvelser for å trigge fantasien og språkformen til den enkelte. Teksten under skrev jeg i en øvelse der inspirasjonen kom fra bilder i boken Torshovtoppen av fotograf Marte Aas.

Det siste åndedraget til mor var så tungt, brystet gikk høyt før det sakte sank ned for aldri å heve seg igjen. Bildet av henne, død, med åpen munn. Et minne jeg helst vil glemme. Vondt, trist, ingenting, borte, ikke mer. Uforståelig. 

Skogen rundt meg lukter godt, våt jord og ny frisk vår. Jeg er her. Livet er her. Livet fortsetter som før. I mors ikke-eksistens blir min større. Jeg opplever alt rundt meg mye sterkere. Trærne, kvistene, elven, fuglene, maurene er så levende når hjertet mitt husker fargen som så fort forsvant fra ansiktet hennes, huden som krympet seg rundt henne, hendene som ble kalde. 

Noe nytt åpnet seg den dagen mor fikk beskjed at noe var galt. Det var så vondt i øyeblikkene der håpet var stort og redselen for at håpet bare var et håp, enda større. Det var så vondt da håp etter håp ble knust. Hvorfor er vi så redd døden? Undersøkelsene på sykehuset til operasjonen, til det var umulig ikke å se hvilken vei det skulle gå. Det var så vondt å se kroppen hennes bli mindre og mindre, smertene større og større, livet fordunste til et ønske om å slippe. 

Det hjelper meg å knekke en kvist, plukke en blomst, ta kronblad for kronblad av den, se detaljer i alt rundt meg, gi himmel-fargen rom i meg. Det kjennes som hun er her. Det kjennes ut som da er nå og nå er da, at alt har en forklaring og en sammenheng, at det som knytter oss sammen er sterkere enn døden, og at hun vil følge meg så lenge jeg tenker på henne. 

En bil tuter høyt langt unna. Hun fortjente det ikke slik, hun skulle leve lenger, med meg, med søsknene mine, med barna våre, med faren min. Faren min, som skal leve videre alene. Jeg kjenner ensomhetens hans gnage i meg. Tapperheten hans presser tårene mine frem. Jeg har lyst til å forbli i skogen. For alltid. Jeg vil ikke forholde meg til barna som ikke lenger har en mormor, en far som ikke lenger har en kone, til deres venner som skyver døden unna, til mine venner som gir meg oppmerksomhet og omsorg. Jeg vil ikke kjenne på det. Mor er her! Sammen med meg! Og det vil hun alltid være. Hun er ikke borte, hun passer på meg, på lillesøster, på lillebror, på barnebarna som er og barnebarna som kommer. Hun deler mine gleder og styrker meg i mine sorger. Hun er her.

Er du nysgjerrig? Ønsker du å finne ut mer?
Kontakt meg på
katrine@beskriv.no eller 97 65 55 52

Etterbyrd

"Derfor er jeg såkalt "spirituell""