Det aller inderligste  Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.  Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.  Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.  Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.  Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.  Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Det aller inderligste

Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.

Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.

Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.

Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.

Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.

Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Erfaring: Startkabler for skrivelystne

I august 2011 dro jeg til Italia for å være med på skrivekurset «Startkabler for skrivelystne». Kurset var i et gammelt kloster ved middelalderbyen Trevi, nord for Roma. Skjønn- og faglitterær forfatter Merete Morken Andersen var kursleder. Med det gamle klosteret som ramme, fikk Merete i gang sansningen, intuisjonen og kreativiteten i oss. 

Hun sa: «Hvis vi bruker et logisk-rasjonelt-instrumentelt språk, som er det vi kan, som er det nesten alt favnes av, så kommer vi ingen vei med skrivingen. Kunst skapes av erfaringer som ikke rommes av det språket. Min erfaring er at dersom vi holder oss i det språket, kommer vi ikke til det stedet hvor vi begynner å leve. Vi kan lese så mye skriveteori vi vil, til vi blir blå i ansiktet, men vi kommer fortsatt ikke til å leve. Det kommer til å bli helt «riktig» det vi lager, men hva er riktig? Det forandrer seg hele tiden, det kommer an på hvilket liv du lever akkurat nå og hvilke lesere du forholder deg til, for eksempel. Vi kan uansett aldri nå alle. Vi kan bare gjøre det beste vi kan, og så når vi de som skal ha det. Og det får holde. Klosteret er knyttet til en tradisjon som er veldig sterk, et område der det logisk-rasjonelle-instrumentelle språket ikke er en veldig stor del av virkeligheten. Det kan man erfare ved å være i Assisi eller være her i klosteret. Det er så mye i alt her som er så gjennomsyret av noe annet, og det skal vi bruke.» 

Klosteret har en brønn. Under bakken finnes brønnrommet og via en liten dør og en liten trang gang, i etasjen under, kan man komme inn og se og høre rommet. Jeg satte meg der inne. Akustikken var god, det dryppet og jeg begynte å plystre Walking in the air, fra The Snowman. Hvitt, stort, kaldt og rått og en liten aning om varmen og solen og klostergården i åpningen i taket. 

Vi fikk mange skriveoppgaver i klosteret, blant annet denne: Gå til brønn-området. Lukk øynene. Forestill deg at lydene kommer fra et annet sted. Et sted uten mennesker. Beskriv stedet.

Det aller inderligste

Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.

Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.

Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.

Ekko av en stum tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.

Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.

Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Er du nysgjerrig? Ønsker du å finne ut mer?
Kontakt meg på
katrine@beskriv.no eller 97 65 55 52

Erfaring: Tekstanalyse

Drømmen om Dakar (tidl. utgivelse)