Det aller inderligste  Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.  Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.  Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.  Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.  Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.  Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Det aller inderligste

Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.

Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.

Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.

Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.

Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.

Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Erfaring: Skrivekurs L. Ullmann

Mot slutten av 2014 fant jeg skrivekurset til Linn Ullmann på Forfattersentrums sider: “Et fordypningskurs for deg som ønsker å utforske og utfordre din egen stemme. Det blir skriveøvelser og samtaler om skrive- og leseprosessen.”

Kurset gikk over fire lørdager våren 2015. Vi fikk ulike skriveoppgaver. En av dem skulle handle om den enkeltes navn. Friskriftøvelser er én måte å få i gang skrivingen på.

Her er min tekst om navnet mitt :

Navnet mitt
Med k og uten h

Hvor mange ganger har jeg måttet legge til; - med k, uten h. Har navnet mitt satt meg i bås? I en boks? Begrenset meg? Eller gitt meg muligheter som jeg ikke ville fått om jeg het noe helt annet?

Navnet mitt er hakkete. Med en overrepresentasjon av harde konsonanter. Hva om jeg hadde hatt et mykt navn. Som Emma. Eller Emily.

Emily Watson.

Jeg har aldri blitt titulert med kallenavn selv om navnet mitt er et typisk navn å lage kallenavn på, for eksempel; kætti. Eller katta. Eller Cat på engelsk. Det var de kule som fikk kallenavn – slik oppfattet jeg det på ungdomsskolen og kanskje også videregående.

Jeg ble sjeldent kalt noe annet enn det jeg het. Bortsett fra at noen kalte meg med fornavn og etternavn. Eller bare etternavn. Det er vel en form for kallenavn det også. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg heter det jeg heter, men jeg antar at mamma og pappa likte det navnet da jeg kom til verden. Det er ganske mange kvinner på min alder som Katrine, så dette var vel et populært navn rundt omkring 1972.

Jeg fikk ny jobb. Der fikk jeg mitt første kallenavn. En kollega kalte meg K – a – tt. Katt. Jeg likte det. Han het Arild, eller egentlig Leif Arild, viste det seg da jeg prøvde å finne mailadressen hans i systemet. Av andre ble jeg smilende advart mot å bruk det første navnet hans. Han var en Arild og ikke en Leif. I så fall kan ikke en Leif ha barbert hode, fregner i ansiktet og nette hender. Han kan ikke like aloe vera, verken bruke det som krem eller drikke det, og han kan ikke ha en stemme som blir litt skarp, som en trombone med aluminiums-mute, når det tekniske på møterommet ikke funger for n´te gang. 

Navnet mitt
Med k og uten h

Rett fram, uten noe jåleri og fiksfakseri. Det liker jeg. Likevel; jeg synes at navnet ser penere ut med C og med h, selv om hardheten ikke forsvinner når det skal sies eller høres. Bortsett fra på engelsk da. På engelsk blir det Cathrine. Med k og uten h blir det KatrinA. Engelskmenn sliter fælt med e på slutten av ord. Uansett; navnet mitt høres bedre ut på engelsk - da har den harde r’en myknet til en bløtere ”r”.

Skulle jeg hatt et annet navn med mange konsonanter ville jeg valgt Kleopatra. Det er det eneste som kler nesen min. Hun var dessuten ”dronningen over alle konger”. Jeg liker det.

Men tilbake til dette om mulighetene mine i livet hadde endret seg, dersom jeg hadde hett noe annet. La oss si at jeg hadde hett Marilyn, eller Gro H. Brundtland eller Sigrid Undset. Ville jeg vært en annen enn den jeg er i dag? Sannsynligvis.

Uansett, jeg har et ønske-navn. Noen ganger har jeg satt dette på kladde-manus jeg har holdt på med. Jeg liker dette navnet. Det er ikke fylt med noe enda, som betyr at jeg kan fylle det med hva jeg vil.

Mitt tomme navn er Lea Tu Linde – jeg synes det klinger. Jeg synes det ligner på et forfatter-navn. Jeg vet ikke hvor jeg har ”tu” fra, men jeg liker tu. Tu betyr noe på mange språk. Det betyr Til (albansk), du (italiensk og portugisisk), din (spansk), her (slovakisk) og, der (kroatisk og bosnisk).

Er du nysgjerrig? Ønsker du å vite mer?
Kontakt meg på
katrine@beskriv.no eller 97 65 55 52

Erfaring: Oppfølgingskurs

Erfaring: Tekstanalyse