Det aller inderligste  Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.  Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.  Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.  Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.  Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.  Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Det aller inderligste

Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.

Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.

Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.

Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.

Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.

Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Erfaring: Tekstanalyse

Kurset ble et oppfølgingskurs med Merete Morken Andersen som skrivegruppen min og jeg arrangerte. Vi hyret Merete inn, leide en vingård i Provence og doblet gruppen med andre skrivende.

Tema var blant annet den enkeltes «poetikk». Det var vanskelig, men etter hvert skjønte vi at det handlet om å bli mer kjent med egen skrivestil. Vi skulle velge en tekst fra en bok og begynne poetikken med «Denne teksten er god fordi …». Jeg valgte Lina Olssons Jeg skal synge deg stille sanger, fordi det er noe med stemningen i den jeg liker, (og glemte visst helt å begynne med: «denne teksten er god fordi»). Her er min poetikk:

La meg synge deg stille sanger, Linda Olsson, 2008
Refleksjon på sidene 7-15 (sitat, prolog, første kapitel)

“Når jeg leser Skal jeg synge deg stille sanger sine første sider husker jeg sitatet «de siste sidene i en bok finnes allerede på de første». Jeg undres hvem som sa det og googler … men finner ikke noe. Den første setningen i romanen er slik:

På reisen hadde det vært vind og snødrev, men da mørket falt på, sluttet det å blåse og snøen la seg.

I det andre avsnittet, kommer den første ledetråden om bokens tema. 

Eller slette minner.

De tre ordene står ut av den ellers naturskildrende teksten og jeg undrer: hvilke minner vil hun så gjerne slette?

I det tredje avsnittet åpnes en dør på gløtt. Forfatteren beskriver urørt snø, og to hus uten lys i vinduene, og skaper en stemning av forventning om at lysene må slås på og snøen få spor. I hvert fall i meg. Og så tenker jeg: skaper hun roman-universet gjennom naturbeskrivelsene? Og generelt: Er å skape et univers å beskrive hvordan hovedkarakteren(e) oppfatter verden?

I det sjette avsnittet skildrer forfatteren abstrakt gjennom å personifisere huset. 

Den natten lå hun i en seng hvor kroppen hennes var en fremmed skikkelse, i dette huset som ikke kjente henne ennå.

Et hus kan ikke «kjenne noen». Jeg lurer på hva forfatterens hensikt med å personifisere huset er. For det har jeg lært, at det som står ut av teksten, må brukes til noe, hvis ikke må det tas ut. For å sitere fra Aristoteles, Poetikken: «Handlingens forskjellige bestanddeler må plasseres slik i forhold til hverandre at dersom én del blir flyttet eller fjernet, så blir helheten endret eller ødelagt. For det som ikke gjør noe fra eller til enten det er med eller ei, er ingen del av helheten.»

Jeg tror ikke forfatteren bruker flere abstrakte beskrivelser i boken. Det er kun husene som personifiseres: hun beskriver huset som foreldreløst, som kunne akseptert henne, forstått henne og innledet et liv sammen med henne. Huset til naboen, Astrid, får samme behandling:

Huset hennes hadde vært hennes beskytter frem til da, og de mørke vinduene hadde lojalt bevart hemmeligheten om livet innenfor.

Hva gir det meg at fortelleren personifiserer husene? Det vekker meg fordi det er det første absurde i teksten. Det gir meg også den fremmed- og alene-følelsen jeg kan få på nye steder. 

Fortelleren bruker mye plass på å fortelle meg at det er stille og taust. Ikke alle beskrivelsene fungerer for meg som:

Usynlige kråker kraet i en ellers taus verden.

Ett bilde forfølger meg: frontlysene som hun lar stå på. Jeg ser for meg at hun skrur av tenningen og sitter i den etterfølgende stillheten som oppstår når man er alene i bilen og ingen andre lyder høres bortsett fra de kroppen står for. 

Vi går fra iskald vinter til vår i løpet av det første kapittelet. Det gir en vending, et løfte om at det kan gå bra, er det meningen fra forfatterens side? Er dette nødvendig fordi det er presentert så mye annet som tyder på at noe er galt, slik at man må letne det litt for leseren (ikke bli for mye misere?). Samtidig går det litt for fort. Teksten flytter meg litt for raskt ut av vinteren. Jeg ville være der det var hvitt og fint og rolig, samtidig er det kanskje sånn at forfatteren trekker meg videre før jeg rekker å slå meg til ro? (Dette har også noen sagt som et godt råd i en tekstutviklingsprosess). Eksempel: 

Hver morgen var en grå og iskald begynnelse. (Side 13)

… og til våren:

Steinene var varme under baken hennes. (Side 15)

”La meg synge deg stille sanger” har en forsiktighet i seg, avsløringene underveis/hintene om hva som kan ha skjedd med disse to menneskene, kommer til slutt fram i vonde klimaks. Fortellerteknikken er stort sett at disse to kvinnene møtes i en eller annen hyggelig sosial ramme enten inne eller ute i naturen og at livsfortellingene deres kommer som tilbakeblikk de forteller til hverandre. Tilbakeblikkene står for meg ut som egne små fortelleringer. Vi går inn i sinnene til den enkelte når hun er i sin historie, samtidig som vi noen gange blir revet tilbake ved at den ene stiller et spørsmål eller kommenterer noe som blir sagt. Denne vekslingen fungerer godt, synes jeg.

Romanen starter med et sitat samt en prolog som sier noe om de to hovedpersonene i boka; Astrid og Veronika. Mye av deres ulike skjebne ligger i de få setningene prologen er, men bildene av hva de sier noe om, kommer ikke til meg før boken er ferdiglest. Etter å ha lest boken to ganger, blir disse bildene sterkere og sterkere og bedre og bedre:

ASTRID
Juli 1942, Västra Sångeby, Dalarne, Sverige
Da solen sank bak en vegg av trær, la vi oss ned, og den hvite natten oppslukte oss. Det har vært natt siden. (*)

VERONIKA
November 2002, Karekare, New Zealand
Over oss den nådeløse solen, mens verden virvlet ufattelig rundt stillheten som var oss to. Og så det seirende havets voldsomme dønninger. (*)

(*Sitat La meg synge deg stille sanger, Linda Olsson, 2008)”

Er du nysgjerrig? Ønsker du å vite mer?
Kontakt meg på
katrine@beskriv.no eller 97 65 55 52

Erfaring: Skrivekurs L. Ullmann

Erfaring: Startkabler for skrivelystne