Det aller inderligste  Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.  Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.  Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.  Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.  Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.  Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Det aller inderligste

Sus i blader, økende, avtagende, pulserende. Det trygge gir seg alltid uttrykk i det gjentagende. Jeg lukker øynene, flyter. Jeg åpner øynene og kan gå fremover. For meg er alt tilrettelagt og i vekst. Min forbindelse med deg velger jeg selv å kutte. Tøyeligheten din er ikke ubegrenset. Jeg vet det uten ord.

Et klukk. Jeg vet det kommer fra det nakne dypet et sted. Vanvittig nært, men likevel uangripelig og langt unna. Ikke for meg, bare for deg. Lyden fra vannet som blir presset inn i en hindring i elven og som kommer seg løs, med et klukk. Alle lengter vi etter det våte, mørke og glatte. Der i det trange og kjøttfulle rommet finnes det hvile. Omkranset av blod og varme. Alt har en ende. Den gravide magen er imploderende.

Krasling. Tørre blader som løper om kapp, rundt seg selv, klynger seg sammen. Vi finner ikke ro, skriker de. Løper og løper. Det er tørke i år. Snart brenner vi opp, sukker de. Bladene høyt oppe i trærne hvisker ”ta det med ro” og ”det går bra”, ”bare vær litt tålmodige”. Og så faller de også ned og blir en del av den kraslete haugen som ikke vet sine arme råd. Brenne i hjel eller forvitre av vann og tidens tann. Bli til jord.

Ekko av en tone, et skrik langt borte fra. Fuglene bærer bud om mørke skyer. De kommer hjem, de vil fortelle, klarer ikke vente.

Skritt, gyngende, duvende, søvndyssende. Søvn er bare godt i begrenset mengde. Jeg stålsetter meg for våkenheten.

Stillhet; som den i fødestuen sekundene før spedbarnet skriker. Jordkloden er rund, som en gravid mage er rund.

Lykke ved Verdens Ende

Familiefilm om Lykke 13 år; om forelskelse, om hemmeligheter og om verdens sprøeste mormor som brått blir syk.

Jeg ønsker også å uttrykke denne historien i formen barneroman (7-14 år)

Snakker dette til noe i deg? Kanskje det er en grunn til det - ta kontakt for et uforpliktende møte! katrine@beskriv.no eller SMS 97 65 55 52

“Reverserte kjønnsroller”

Et langsomt liv (tidl. utgivelse)